THE DEAD DON'T TALK (1970)

aka OLULER KONUSMAZKI

Regissør: Yavuz Yalinkiliç
Skuespillere: Aytekin Akkaya, Giray Alpan, Sirri Elitasa, m.f.

Onar Films er et lite DVD-selskap i Hellas som utelukkende fokuserer på de merkeligste filmene fra Tyrkia. Dissa gutta gir håp til dere som alltid har hatt lyst til å se Captain America og Santo konkurerre mot en ondsinnet Spider-Man og hans planer om verdensherredømme. Mesterlig presentasjon av bilde-og lyd er ikke Onar Films sin sterkeste side. Dette skyldes i hovedsak at filmnegativene til disse obskure kurositetene som regel var forsvunnet eller av svært dårlig kvalitet. Denne type film ble produsert billig og rask uten særlig tanke på et fremtidig liv etter første kinovisning.

THE DEAD DON’T TALK er utigtt på DVD i en såkalt TURKISH HORROR DOUBLE-BILL sammen med en annen obskur film, den Tyrkiske gialloen THIRSTY FOR LOVE, SEX AND MURDER. Den engelskvennlige utgivelsen er begrenset til 1200 kopier og er, i likhet med hele katalogen til Onar Films, et obligatorisk kjøp for filmnerder som tror de har sett det meste.

Ok, nok skamløs reklame. Yavuz Yalinkilic var en regissør, produsent og manusforfatter som mekket sammen filmer med et minimalt budjsett, gjerne under en innspillingsperiode på 2-3 dager. I 1970 regisserte han THE DEAD DON’T TALK som, sammen med DRACULA IN INSTANBUL fra 1953, ble sett på en av de første rene skrekkfilmene fra landet.
THE DEAD DON’T TALK omhandler et hjemsøkt hus. Filmen tar i bruk mange typiske hjelpemidler som kjennertegner sjangeren – gjerne filmer som kom 10 år tidligere – men allikevel bærer filmen på sine egne særegne kvaliteter. Det er tross alt tyrkisk film vi snakker om her. Ifølge biografien på Onar sin DVD-utgivelse, var Yalinkilic ikke en stor tilhenger av komplisert plott og karakterutvikling. Skal man dømme ut ifra denne filmen virker det som nevnte påstand stemmer ganske godt. Regissørens manglende evne til å forklare, vel - noen ting som helst, merkes allerede i første scene.

Et kjærestepar introduseres i åpningscenen som klare hovedpersoner, men etter nesten en halvtime forsvinner begge ut av filmen i hva som muligens er verdens lengste anslag. Deretter dukker det opp nye karakterer som vandrer like livløst rundt i filmens mystiske herregård. Vi vet ikke hvem disse personene er eller hvilken tilknytning de har til området.

Den eneste karakteren som er med fra begynnelse til slutt er gjenferdet. Iført lang grålig frakk og hatt, spaserer han gjennom husets korridorer og ler hysterisk av alt og til alt. Det er vanskelig å forstå hvordan han tar knekken på ofrene sine, men alt ser ut til å peke mot at han faktisk ler dem ihjel. Dette er selvsagt ikke ankompagnert til orginalmusikk, nei-nei-nei, men heller til kjenningsmelodiene fra 2001: A SPACE ODYSSEY og ROSEMARY’S BABY!

Selv om fargefilm var for lengst tatt i bruk, er THE DEAD DON’T TALK skutt i god gammeldags sort/hvit, sannsynligvis på grunn av det lave budsjettet. Filmen ser egentlig ut til å stamme fra 50-tallet da det er svært lite som bekrefter den egentlige innspillingstiden. Det glimter uansett med interessante, tidvis pent lyssatte komposisjoner. Bruken av speil er et gjennomgående element og er med på å gjøre enkelte scener enda mer “hæ?”.

Hvis ikke mangel på forklaring og informasjon skremmer vekk de fleste, vil nok fraværet av en skikkelig hovedperson og forstålig narrativ forsikre at THE DEAD DON’T TALK aldri vil appelere til en stor folkemengde. Men en manns boss er en annen manns gull. Oss ensomme søppel-fans klarer nok allikevel å finne både underholdning og glede blant de nevnte problemene.

Til slutt må det nevnes at DVDen inneholder 3 veldig interessante intervjuer, da spesielt et lengre intervju med filmhistorikeren Metin Demirhan som breier ut historien bak tyrkisk skrekkfilm – fra de første årene til dagen idag. Meget interessante saker.