SWEET HOME (1989)

aka SUITO HOMU

Regissør: Kiyoshi Kurosawa
Skuespillere: Juzo Itami, Nobuko Miyamoto, Nokko, m.f

I 1989 hadde SWEET HOME premiere i både film-og spillform. Det er vanskelig å si hva som kom først, men det var spillet fra Capcom som oppnådde størst sukssess. Som den første tittelen i "Survival Horror"-sjangeren, er den sett på som noe veldig viktig. RESIDENT EVIL serien er bare et eksempel på hvor mange spill den har inspirert. Men nok om det.
Regissør Kiyoshi Kurosawa har tidligere uttalt at han misliker filmen sin sterkt, mye på grunn av endringer som ble gjort etter premieren av produsenten Juzo Itami. Den er milevis ifra Kurosawas subtile skrekkiser, som for eksempel CURE og KAIRO, og befinner seg heller i den typiske 80-talls tradisjonen med masse høylytte effekter, et resirkulert plott og raskt tempo.

Et TV-team lager en reportasje om det mystiske Mamiya slottet. Underveis oppdager de flere bortgjemte veggmalerier som forteller om et tragisk dødsfall. Det viser seg at den tidligere huseieren drepte sin egen baby ved et uhell, og deretter begynte å kidnappe og myrde andre nyfødte fra nabolaget. Etter hvert som alle maleriene blir renset, begynner merkelige ting å skje. - Ja, plottet er både klisjefylt og forutsigbart, men dette overgår ikke Kurosawas energiske regi og øye for det visuelle. Kamera er nesten alltid i bevegelse, og lyset bærer på et fargerikt uttrykk som minner om Mario Bavas verk. Kreativ bruk av skygger preger filmens første halvdel, før driten treffer viften, og resulterer i et par virkelig skumle scener.

Filmen trer inn i berg-og-dalbane modus de siste 20-minuttene. Her blir vi vitne til noen fantastiske effekter av Oscar-vinneren Dick Smith, mannen bak Linda Blairs utseende i THE EXORCIST og William Hurts transformasjon i ALTERED STATES. Smiths arbeid er både grusom og forstyrrende, selv om SWEET HOME virker ganske ufarlig til å begynne med. En mann smelter gradvis ned til skjelettet, lag for lag, i en scene som rivaliserer det meste av praktisk effekter. Flere eksempler kan nevnes, men mer skal ikke røpes. En ting er ihvertfall sikkert, her finnes det mye godsaker for effekt-entusiaster.

Dette kunne blitt en skikkelig klassiker hadde det ikke vært for de kjedelige karakterene. Tempoet halter under enkelte karakterscener fordi vi gir blanke i hvem de er og hvilke relasjoner de har til hverandre. Heldigvis er resten av filmen så pass heftig at man har ingen minner om disse personene når filmen er slutt. Ser man bort ifra dette, er SWEET HOME en veldig underholdende film som fortjener å nå frem til et større publikum. Desverre er den ikke tilgjengelig på verken DVD, VHS eller Laserdisc. Den eneste måten å se denne filmen er å ty til ulovlige hjelpemidler. SWEET HOME er uten tvil verdt synden.