TREEVENGE (2008)

Vi har ikke skrevet om kortfilmer her på bloggen før, men nå er det sannelig på tide!

Regissør: Jason Eisener
Skuespillere: Mike Cleven, Sarah Dunsworth, Lex Gigeroff m.f.

Jason Eisener ble fort kjent da han vant trailerkonkurransen i sammenheng med Rodriguez/Tarantinos GRINDHOUSE. Hans trailer, med den episke tittelen HOBO WITH A SHOTGUN, viser et godt øye for humor, energi og vold. Samtidig som han virker flink til å få mye ut av lite ressurser. TREEVENGE er hans nyeste verk, og har allerede fått mye bra omtalte på diverse festivaler (blant annet Sundance). Det er en film som fungerer både som en selvstendig skrekk-komedie og en parodi på sjangeren.

Det har aldri vært noen grenser for hva som kan drepe i skrekkfilmer. Vi har sett morderiske heiser (THE LIFT), livstruende plastikk-gebiss (QUICKSILVER HIGHWAY), yougurt (THE STUFF) og ikke minst kjøttetende kondomer (KILLER KONDOM, selvsagt) . I TREEVENGE, som kanskje tittelen tilsier, finner vi grantrær som har fått nok. Det er juletider og mennesket har slaktet dem ned for aller siste gang.

Eisner har tatt konseptet langt, langt ut og det er hysterisk morsomt fra start til slutt. De frustrerte trærne, som også har sitt eget språk, går helt bananas med blant annet julepynt som mordvåpen. Til og med en liten baby får kjenne grantrærnes vrede - Fulci style! Karakterene er like overdrevne. Enten det er overlykkelige foreldre som nesten gråter av lykke når ungene deres pakker opp julepresanger, eller onde sigarrøykende trehoggere som ler sadistisk mens de svinger motorsagen. Jeg hadde ikke holdt ut lenge med disse folkene i en langfilm, men i 16 minutter fungerer det glimrende. Og en annen ting; det er svært vanskelig å mislike en film som starter med Riz Ortolanis temasang til CANNIBAL HOLOCAUST. Fantastisk!

Man skulle bare ønske at TREEVENGE så litt bedre ut; fotoarbeidet er svært variert. Spesielt utescenene er litt på den grimme siden, men om Eisner har hatt budsjett til å gjøre så mye mer er tvilsomt. Men dette allikevel er moro, moro og moro! Det beste av alt er at filmen kan sees online på lovlig vis! Klikk her for å se TREEVENGE og her for å se Eisners herlige HOBO WITH A SHOTGUN trailer.

THE RAPE AFTER (1986)

aka YIN ZHONG

Regissør: Meng Hua Ho, Moon-Tong Lau
Skuespillere: Cheng-yu Chang, Tsui Sul, Hing Yue Chang, m.f.

Det er noe forfriskende med en spinnvill 80-talls skrekkis fra Hong Kong. Enten det er SEEDING OF A GHOST, SEVENTH CURSE, KILLER SNAKES, BOXERS OMEN, OILY MANIAC eller CALAMITY OF SNAKES. Miksen av masse over-the-top effekter, hensynsløs vold, ADHD tempo og kinesisk mytologi gjør som regel susen for meg ihvertfall. Ved spesielle anledninger tilsetter du et par 6-pakninger med øl og en kompis som nettopp har oppdaget film utforbi Showtime-kanalen. Da kan jeg garantere deg at frasen "what tha hell!?" blir en gjenganger.
THE RAPE AFTER er en tittel jeg har lagt merke til ved flere anledninger (det er en tittel som er lett å huske), som regel i sammenheng med kremen av asiatisk "crazyness". Det eneste problemet er dens tilgjengelighet. VCDen fra Hong Kong er den som er lettest å få tak på, men den er både i fullscreen og klippet - men tekstet på engelsk.

Den japanske VHSen derimot er uklippet og widescreen men utekstet. Det er denne utgaven jeg har i min hule hånd, så handlingsforløpet, ja - blir kanskje en smule kryptisk.

En fotograf, Ma Hsien-Sheng, prøver å få seg et ligg med en model når en okkult statue, som han stjal tidligere fra et fotoopptak, begynner å kvikne til. Mens fotografen sovner i sitt tapre forsøk på å tilfredstille jenta stiger en demon ut av avbildningen og tar seg av penetrasjonen for kvelden. Dagen derpå tror modellen at de har hatt ordinært one-night-stand-aktig samleie, og drar sin vei. Noen måneder senere forteller modellen, Shun Ya, at hun er gravid med barnet til Hsien-Sheng. Dette blir ikke mottatt med åpne hender, og Shun Ya sendes fort til en abortklinikk for å fjerne avkommet. Og det.... går jo ikke så veldig bra.

Desverre er THE RAPE AFTER ikke noe særlig tess. Og det er vondt med tanke på at den fordømte VHSen kostet med over 100 dollar. Først og fremst så er den kje-e-edelig, og det går lang tid mellom de interessante scenene. Selvsagt, å se en forbrent, død dame føde en demon som river av hodet på en stakkars lege er jo helt konge, og demon-voldtekt skal man heller ikke sjimses av, men veien dit er lang, uinspirerende og døll. Filmen har allikevel noen kule visuelle ting, og det glimter med lovende stemning med hjelp av dyster musikk og tidvis effektivt lydbruk. Men i lengden blir man lei hele forbannede utrykket. Tåket, høylyset og de blålige fargene. Så når filmen er ferdig er du møkklei. Jeg skal uten tvil gi filmen en ny sjanse hvis det noen gang dukker opp en tekstet DVD, men jeg kommer ikke til å løpe til butikken.

Litt av problemet med min opplevelse av THE RAPE AFTER var at jeg så Ngai Kai Lams SEVENTH CURSE noen dager tidligere; Et sant mesterverk i sin sjangeren. Anbefales sterkt - istedet for denne slappe saken.

HELL'S GROUND (2007)

aka ZIBAHKANA

Regissør: Omar Ali Khan
Skuespillere: Kunwar Ali Roshan, Roshane Ejaz, Rubya Chaudhry, m.f.

Før HELL'S GROUND var Omar Ali Khan mest kjent som en filmkritiker og stolt eier av isbutikken "The Hot Spot" i Islambad hvor man kunne diskutere kultfilmer med en fersk sorbet i hånden. Det var ikke før Pete Tombs, eieren av DVD-selskapet Mondo Macabro, tok kontakt at Omar fikk debutere som regissør. Resultatet ble Pakistans første moderne skrekkis.

HELL'S GROUND handler om en gjeng med ungdommer som er på vei til å se "det heteste bandet i Pakistan". I sin slitte Volkswagen klarer de ikke å motstå det obligatoriske tilbudet om en snarvei.

Det er ingen hemmelighet at Khan låner en del fra klassikerne, men heldigvis har filmen nok med Lollywood-galskap til å heve seg over klisjeene. Bruken av de vestlige sjangertradisjonene oser i tillegg en god dose ironi, og brukes som et komisk virkemiddel. Og i motsetning til de fleste nyere skrekkfilmene, bruker HELL'S GROUND konvensjonene til å skape en ny pakke. Dette er en 70-talls skrekkfilm sett igjennom to frekke pakistanske øyne som er ute etter å hylle ungdommen og gjøre narr av autoritet og religion.

Etter en fargerik begynnelse med introduksjon av de karikerte, men morsomme karakterene, klarer Omar Ali Khan å skape en skitten stemning med god bruk av gufne locations og intens lyssetting. Filmen er langt ifra glattpolert; det minimale budsjettet preger bildene, men filmens utstråling og sjarm overgår det meste. Musikken varierer fra gamle Pakistanske poplåter, som fenger som et helvete, til egenkomponerte saker av Stephen Thrower. Han er nok mest kjent i skrekkfilm-kretsene som forfatteren bak boken "The Films of Lucio Fulci", men har tidligere vært medlem i den eksperimentelle gruppen Coil.

Hans tunge, industrielle trommeslag setter et intenst preg på filmens tredje akt, hvor HELL'S GROUND forsøker å servere en ikonisk morder i samme stil som sine inspirasjonskilder. Her finner vi derimot ingen hockeymaske eller machete, men heller en brukakledd psykopat som slakter sine ofre med en gigantisk stålkule. Filmens slutt legger opp til en oppfølger som forhåpenligvis ikke er langt unna. Verden trenger flere av slike underholdende kulturcocktails.

DVDen fra TLA Releasing er ingen skuffelse. I tillegg til en stødig presentasjon av filmen, finner vi kommentarspor med regissøren, en herlig dokumentar om Omar Ali Khan og hans isbutikk, klipp fra premieren i Pakistan og en trailer.

SUPERMEN DONUYOR (1979)

aka THE RETURN OF SUPERMAN, TURKISH SUPERMAN

Regissør: Kunt Tulgar
Skuespillere: Tayfun Demir, Yildirim Gencer, Gungor Bayrak, m.f

Sammen med Cetin Inac, har Kunt Tulgar blitt selve symbolet på Tyrkisk søppelfilm. Han har medvirket i en hel haug med filmer, både som skuespiller, produsent og regissør. Tulgars karriere startet med en liten rolle i TARZAN IN ISTANBUL, hvor hans far fungerte som produsent. I 1973 fikk han sin første hovedrolle i Yilmaz Atadenizs fartsfylle perle THE DEATHLESS DEVIL som den maskerte Copperhead. Året etterpå debuterte han som regissør med TARZAN THE MIGHTY MAN, et prosjekt som var inspirert av hans fars suksess. I 1979 bestemte han seg å lage en Superman-film etter å ha sett, vel, Richard Donners SUPERMAN på kino. Usikker på hvordan han skulle løse effektene, fant han frem datterens Ken dokke, et stykke papir, hårføner, nål og trå. Dette var begynnelsen på SUPERMAN DONUYOR!

Tayfun Demir spiller Superman og hans sivile alter-ego Tayfun Kent. I tillegg til å fange kriminelt avskum, jobber han som journalist for den lokale avisen. Han ser ut som å leve et godt liv, men plutselig dukker det opp en viss grønn stein.

Kunt Tulgars tolkning av Superman er en åndssvak film. Alt, absolutt alt, skrangler som en blind, alkoholisert mann på en velociped. Den er sjokkerende billig og mislykket, selv sett i forhold til andre filmer fra samme sjanger. Allerede fra første bilde, hvor vi ser planeten Krypton i form av julepynt, har denne filmen sikret seg tittelen som det mest ekstreme som er gitt ut av Onar Films. Og muligens den mest underholdende.

Effektene er uimoståelige i sin naive elendighet. Scenene hvor Superman flyr over Istanbul er pur gull, og opptrer støtt og stadig som en bragende oppnåelse. Hvordan Tulgar har løst Supermans egenskap til å se igjennom klær er også rørende enkelt. Som en kontrast til denne godhjertede inkompetansen, er Tayfun Demir ingen sympatisk Superman. Han forfølger målene sine som en iskald massemorder, og nøler aldri med å ta i bruk nevene av stål. Superman er rett og slett litt skummel i denne omgang med sitt livløse blikk og truende størrelse.

Med en perfekt spilletid på 67-minutter er SUPERMAN DONUYOR et høyoktan, mentalt tilbakestående mesterverk som er et obligatorisk kjøp for alle som synes Brian Singers SUPERMAN RETURN ble for glossy og lang. DVD-utgivelsen fra Onar Films tilbyr en ekstra film, Tunc Basarans IRON FIST: THE GIANTS ARE COMING, og et 45-minutters langt intervju med mannen selv, Kunt Tulgar. Her prater han om bransjen generelt, sine kollegaer og hvordan filmene hans ble en realitet. Det må også nevnes at DVD-menyene er riktig så stilige og bekrefter tidlig at kjøperen er inne for noe spesielt.

SWEET HOME (1989)

aka SUITO HOMU

Regissør: Kiyoshi Kurosawa
Skuespillere: Juzo Itami, Nobuko Miyamoto, Nokko, m.f

I 1989 hadde SWEET HOME premiere i både film-og spillform. Det er vanskelig å si hva som kom først, men det var spillet fra Capcom som oppnådde størst sukssess. Som den første tittelen i "Survival Horror"-sjangeren, er den sett på som noe veldig viktig. RESIDENT EVIL serien er bare et eksempel på hvor mange spill den har inspirert. Men nok om det.
Regissør Kiyoshi Kurosawa har tidligere uttalt at han misliker filmen sin sterkt, mye på grunn av endringer som ble gjort etter premieren av produsenten Juzo Itami. Den er milevis ifra Kurosawas subtile skrekkiser, som for eksempel CURE og KAIRO, og befinner seg heller i den typiske 80-talls tradisjonen med masse høylytte effekter, et resirkulert plott og raskt tempo.

Et TV-team lager en reportasje om det mystiske Mamiya slottet. Underveis oppdager de flere bortgjemte veggmalerier som forteller om et tragisk dødsfall. Det viser seg at den tidligere huseieren drepte sin egen baby ved et uhell, og deretter begynte å kidnappe og myrde andre nyfødte fra nabolaget. Etter hvert som alle maleriene blir renset, begynner merkelige ting å skje. - Ja, plottet er både klisjefylt og forutsigbart, men dette overgår ikke Kurosawas energiske regi og øye for det visuelle. Kamera er nesten alltid i bevegelse, og lyset bærer på et fargerikt uttrykk som minner om Mario Bavas verk. Kreativ bruk av skygger preger filmens første halvdel, før driten treffer viften, og resulterer i et par virkelig skumle scener.

Filmen trer inn i berg-og-dalbane modus de siste 20-minuttene. Her blir vi vitne til noen fantastiske effekter av Oscar-vinneren Dick Smith, mannen bak Linda Blairs utseende i THE EXORCIST og William Hurts transformasjon i ALTERED STATES. Smiths arbeid er både grusom og forstyrrende, selv om SWEET HOME virker ganske ufarlig til å begynne med. En mann smelter gradvis ned til skjelettet, lag for lag, i en scene som rivaliserer det meste av praktisk effekter. Flere eksempler kan nevnes, men mer skal ikke røpes. En ting er ihvertfall sikkert, her finnes det mye godsaker for effekt-entusiaster.

Dette kunne blitt en skikkelig klassiker hadde det ikke vært for de kjedelige karakterene. Tempoet halter under enkelte karakterscener fordi vi gir blanke i hvem de er og hvilke relasjoner de har til hverandre. Heldigvis er resten av filmen så pass heftig at man har ingen minner om disse personene når filmen er slutt. Ser man bort ifra dette, er SWEET HOME en veldig underholdende film som fortjener å nå frem til et større publikum. Desverre er den ikke tilgjengelig på verken DVD, VHS eller Laserdisc. Den eneste måten å se denne filmen er å ty til ulovlige hjelpemidler. SWEET HOME er uten tvil verdt synden.

GUTTERBALLS (2008)

Regissør: Ryan Nicholson
Skuespillere: Alastair Gamble, Mihola Terzic, Nathan Witte, m.f.

Ryan Nicholson begynte sin filmkarriere som effektmaker på midten av 90-tallet. Hans arbeid er å finne i en hel haug med storbudsjettsfilmer og populære serier. GHOST RIDER, 13th WARRIOR, STARGATE, TRANSFORMERS og X-FILES, bare for å nevne noen. I 2004 debuterte han som regissør med kortfilmen TORCHED. Den ble godt mottatt på diverse festivaler, og gjorde at Nicholson fikk mersmak bak kamera. 2 år senere kom langfilmdebuten, LIVE FEED, som han produserte sammen med sin far. Filmen møtte mye hard kritikk på grunn av dens likheter med Eli Roths HOSTEL. Den ble stemplet som en billig kopi av de aller fleste, til tross for faktumet at LIVE FEED ble annonsert flere år i forveien. Filmen ble uansett solgt til flere land, og endte opp med å bli en sukksess rent økonomisk.

Nå er Nicholson tilbake med enda et verk, GUTTERBALLS; hans kjærlighetsbrev til 80-tallets slashere. Filmen omhandler to rivaliserende gjenger som varmer opp til en stor bowling-konkurranse. Begge gjengene ser ut som å bære på sin egen stil, både når det gjelder klær og moral. Ting blir satt i sving når den heftige rivaliseringen resulterer i en voldtekt. Dette utløser en serie med grusomme mord som utføres av en mystisk karakter med bowling-bag på hodet. Mens konkurransen ruller for fullt, faller en og en offer for morderens sylskarpe bowlingkjegle.

Som en hyllest til sjangeren og tidsepoken fungerer GUTTERBALLS veldig godt. Med effektiv bruk av neonlys, fargerike kostymer og musikk klarer Nicholson å skape en overdreven, men underholdende 80-talls atmosfære. Klassikere som CHOPPING MALL, INTRUDER og MANIAC har nok fungert som store inspirasjonskilder, og i likhet med disse filmene dukker det også opp noen kreative mordsscener. Et kjærestepar som blir kvalt med hver sin kjønnsorgan i kjeften under 69-akten er et godt eksempel på filmens perverterte innhold. Effektene er gode og tåler de fleste dvelende nærbildene, da spesielt en heftig penisamputasjon.

GUTTERBALLS kan til tider minne om en Troma-film med tanke på karakterene. De er like høylytte og seksuelt aktive som bunnskrapet fra Lloyd Kaufmans univers. Filmen har fått god mottakelse generelt, men har fått en del kritikk for skuespillet og dialogene. Det er sant nok mye umotivert banning som blir slitsom i lengden, og det finnes lite med prisvinnende skuespillerprestasjoner - men mye av dette bare hjelper humoren. GUTTERBALLS skal ikke tas seriøst, og skal helst nytes sammen med en halvbrisen vennegjeng.

Til tross for mye fine ord, klarer filmen allikevel ikke å nå sitt fulle potensiale. Den blir tidvis altfor formularisk i sin oppbygning, og enkelte twister er tamme og forutsigbare. GUTTERBALLS er uansett mye moro, og DVDen fortjener en plass hos alle slasher-entusiaster. Filmen var tilgjengelig på DVD igjennom Ryan Nicholsons eget filmselskap, Plotdigger Films, men nå har TLA Releasing nylig kjøpt rettighetene. Deres DVD-utgivelse kommer senere i år.

SERPENT'S TALE (1993)

aka KARALINK SULAR

Regissør: Kutlug Atama
Skuespillere: Gonen Bozby, Metin Uygun, Daniel Chace, m.f.

I motsetning til de fleste filmene i Onar Films sin katalog, faller denne Tyrkisk kurositeten ikke under "ekstrem-trash"-stempelet. Her finner vi ingen maskerte karakterer, ingen tyvlånt musikk og ingen spinnvill Cetin Inac. SERPENT'S TALE er regissert og skrevet av Kutlug Ataman, som på den tiden var rykende fersk fra filmskolen, og er regnet som den beste skrekkisen fra landet - denne gang uten ironien. Tim Lucas og Pete Tomb er bare noen folk som har trykket denne til sitt bryst.
Filmen er basert på et lite fragment av et historie som forfatteren, Mehves, svelget rett for han døde. Med andre ord, et synopsis i dette tilfellet blir litt vanskelig. Dette er en lang usammenhengende feberdrøm; en sammensmelting av forskjellige handlinger som utgjør en merkelig, merkelig helhet. Vi følger jakten på et mystisk skriv som inneholder hemmeligheter fra Gudene, men som dreper leseren i prossessen. En 800-år gammel prinssesse reinkarnert som en liten jente - og vampyr. En leiemorder som må hjelpe en kvinne til å finne hennes avdøde sønn som plutselig har blitt levende igjen.

SERPENT'S TALE består av en haug med fantastisk obskure scener, som blir nesten hypnotiserende på grunn av det nydelige fotoarbeidet og engasjerende musikken. Det hele er pakket inn i en sirkelformet stuktur som passer materialet som hånd i hanske. Skuespillet er ingenting å skrive hjem om, men står ikke i veien for nytelsen.
Når filmen er slutt sitter man igjen med flere spørsmål enn svar, for å si det mildt. Dette kan nok opplevels som frustrerende for noen, men klarer du å legge bort forståelseshatten og bare suge til den enorme stemningen og mystikken som preger hvert bilde, kan dette være en svært så inspirerende opplevelse. Pupi Avatis HOUSE WITH THE LAUGHING WINDOWS er en passende referanse når det gjelder atmosfæren, mens det visuelle minner mer om Argentos mest ekstreme verk, da spesielt SUSPIRIA.

Onars presentasjon av filmen er litt skuffende. Den analoge kilden rettferdigjør ikke Chris Squires foto, og er i overkant myk og detaljeløs. Teksten, som dukker opp i de Tyrkisk talende delene, er i tillegg brent fast i selve bildet. Det er ikke pent, men for all del, i slike tilfeller blir det litt feil å stille krav. Man burde egentlig bare være glad at slike filmen dukker opp på DVD i det hele tatt. Onar har i tillegg uttalt at verken regissøren eller produksjonsselskapet hadde tilgang til en bedre master.

På den positive siden er ihvertfall lyden brukbar, og ekstramaterialet er ganske greit. Her finner vi et 20-minutters langt intervju med regissøren, Kutlig Ataman. Her snakker han om hans første møte med film, hvordan SERPENT'S TALE ble en realitet og hans tanker om Tyrkisk film generelt. Ellers finner vi et bildegalleri, flere filmografier og en serie med trailere fra andre Onar utgivelser.

TRAPPED ASHES (2006)

Regissør: Joe Dante, Ken Russel, Sean Cunningham, m.f.
Skuespillere: John Saxon, Henry Gibson, m.f.

Vi tar en lynkjapp anmeldelse her på PIKNIKK MED DØDEN i håp om å få litt gang på sakene. Får ikke håpe at dette går ut over kvaliteten altfor mye.

TRAPPED ASHES er en anthology-film som har sneket seg relativt ubemerksom under radaren. Den dukket plutselig opp på Tysk DVD for noen uker siden, og lover svært godt med blant annet Ken Russell, Sean Cunningham og Joe Dante involverte som regissørerer. Anthology-formatet er i tillegg særdeles godt likt i disse trakter. NECRONOMICON i regi av Brian Yuzna, Christophe Gans og Shusuke Kaneko er krem-eksempelet på hvor moro det kan være ved å la forskjellige regissører takle et felles tema. - Og hva er et bedre tema enn sex og vold?

Joe Dante regisserer "wrap-around" segmentet som leder frem til de forskjellige historiene, og første inntrykket er ikke noe godt. En gjeng med irriterende karakterer stenges inne i et famøst "House of Horrors" under en omvisning på et filmstudio. Her blir hver av dem tvunget til å fortelle sin mest skrekkelige opplevelse i håp om å slippe ut med livet i behold. En mann redder denne delen av filmen fra å være helt katastrofe: vår alles favoritt, John Saxon. Mannen er ingen fantastiske skuespiller, men hans ustrålig er til å spise opp - som alltid.

Den første episoden, regissert av ingen andre enn den legendariske Ken Russell, er uten tvil høydepunktet i denne filmen. Det skyldes i hovedsak det hysteriske manuset, samt Russells unektelige øye for det groteske og herlig humor. To muterte bryster som suger blod fra cocktail-glass er noe av det mest minneverdige undertegnede har sett på lang, lang tid.

Herifra er det lite å skrive hjem om. Både Sean Cunningham og John Gaetas innslag har de rette ingrediensene til “over-the-top” underholdning, men begge mislykker stygt. Monte Hellmans episode har noe interessant på gang, men passer dårlig i kontekst av TRAPPED ASHES. Filmen er riktig nok mørk, men er mer av et drama enn noe annet. Slutten er det eneste som kan minnes om noe skrekkelig, men er så påtatt og kunstig at det virker som noe som er klippet inn for annledningen.

TRAPPED ASHES er alt i alt en ganske slapp pakke. Det er noen fine ting her, da spesielt i Ken Russells episode om kannibalistiske bryster, men ellers er dette ikke noe å bruke sine hardt opptjente penger på. Hvis man allikevel ønsker å sjekke den ut kan den Tyske DVDen fra Koch Media kjøpes relativt billig på Amazon.de. Den er av høy kvalitet og inneholder blant annet en veldig underholdende 50-minutters "Making Of" som faktisk er mye bedre enn selve filmen.

THE DEAD DON'T TALK (1970)

aka OLULER KONUSMAZKI

Regissør: Yavuz Yalinkiliç
Skuespillere: Aytekin Akkaya, Giray Alpan, Sirri Elitasa, m.f.

Onar Films er et lite DVD-selskap i Hellas som utelukkende fokuserer på de merkeligste filmene fra Tyrkia. Dissa gutta gir håp til dere som alltid har hatt lyst til å se Captain America og Santo konkurerre mot en ondsinnet Spider-Man og hans planer om verdensherredømme. Mesterlig presentasjon av bilde-og lyd er ikke Onar Films sin sterkeste side. Dette skyldes i hovedsak at filmnegativene til disse obskure kurositetene som regel var forsvunnet eller av svært dårlig kvalitet. Denne type film ble produsert billig og rask uten særlig tanke på et fremtidig liv etter første kinovisning.

THE DEAD DON’T TALK er utigtt på DVD i en såkalt TURKISH HORROR DOUBLE-BILL sammen med en annen obskur film, den Tyrkiske gialloen THIRSTY FOR LOVE, SEX AND MURDER. Den engelskvennlige utgivelsen er begrenset til 1200 kopier og er, i likhet med hele katalogen til Onar Films, et obligatorisk kjøp for filmnerder som tror de har sett det meste.

Ok, nok skamløs reklame. Yavuz Yalinkilic var en regissør, produsent og manusforfatter som mekket sammen filmer med et minimalt budjsett, gjerne under en innspillingsperiode på 2-3 dager. I 1970 regisserte han THE DEAD DON’T TALK som, sammen med DRACULA IN INSTANBUL fra 1953, ble sett på en av de første rene skrekkfilmene fra landet.
THE DEAD DON’T TALK omhandler et hjemsøkt hus. Filmen tar i bruk mange typiske hjelpemidler som kjennertegner sjangeren – gjerne filmer som kom 10 år tidligere – men allikevel bærer filmen på sine egne særegne kvaliteter. Det er tross alt tyrkisk film vi snakker om her. Ifølge biografien på Onar sin DVD-utgivelse, var Yalinkilic ikke en stor tilhenger av komplisert plott og karakterutvikling. Skal man dømme ut ifra denne filmen virker det som nevnte påstand stemmer ganske godt. Regissørens manglende evne til å forklare, vel - noen ting som helst, merkes allerede i første scene.

Et kjærestepar introduseres i åpningscenen som klare hovedpersoner, men etter nesten en halvtime forsvinner begge ut av filmen i hva som muligens er verdens lengste anslag. Deretter dukker det opp nye karakterer som vandrer like livløst rundt i filmens mystiske herregård. Vi vet ikke hvem disse personene er eller hvilken tilknytning de har til området.

Den eneste karakteren som er med fra begynnelse til slutt er gjenferdet. Iført lang grålig frakk og hatt, spaserer han gjennom husets korridorer og ler hysterisk av alt og til alt. Det er vanskelig å forstå hvordan han tar knekken på ofrene sine, men alt ser ut til å peke mot at han faktisk ler dem ihjel. Dette er selvsagt ikke ankompagnert til orginalmusikk, nei-nei-nei, men heller til kjenningsmelodiene fra 2001: A SPACE ODYSSEY og ROSEMARY’S BABY!

Selv om fargefilm var for lengst tatt i bruk, er THE DEAD DON’T TALK skutt i god gammeldags sort/hvit, sannsynligvis på grunn av det lave budsjettet. Filmen ser egentlig ut til å stamme fra 50-tallet da det er svært lite som bekrefter den egentlige innspillingstiden. Det glimter uansett med interessante, tidvis pent lyssatte komposisjoner. Bruken av speil er et gjennomgående element og er med på å gjøre enkelte scener enda mer “hæ?”.

Hvis ikke mangel på forklaring og informasjon skremmer vekk de fleste, vil nok fraværet av en skikkelig hovedperson og forstålig narrativ forsikre at THE DEAD DON’T TALK aldri vil appelere til en stor folkemengde. Men en manns boss er en annen manns gull. Oss ensomme søppel-fans klarer nok allikevel å finne både underholdning og glede blant de nevnte problemene.

Til slutt må det nevnes at DVDen inneholder 3 veldig interessante intervjuer, da spesielt et lengre intervju med filmhistorikeren Metin Demirhan som breier ut historien bak tyrkisk skrekkfilm – fra de første årene til dagen idag. Meget interessante saker.

ZOMBIE 6: MONSTER HUNTER (1981)

aka ROSSO SANGUE, ABSURD, ANTHROPOPHAGOUS 2,

Regissør: Aristide Massaccesi
Skuespillere: Luigi Montefiori, Annie Bell, Charles Boromel, m.f.

Aristide Massaccesi, eller Joe D’Amato som han er bedre kjent som, fikk regissert nærmere 200 filmer før han døde i 1999. Ved flere anledninger fungerte han også som fotograf og manusforfatter, både på sine egne og andre sine prosjekter. Hans filmografi er riktig nok dominert av pornofilmer, men Massaccesi vil allikevel være best kjent for sine tilskudd til skrekk-og exploitation sjangeren.

Hans samarbeidspartner i mange år var Luigi Montefiori, eller George Eastman som han som oftest ble kalt på rulleteksten, som skrev og spilte i flere av Massaccesis filmer. I begynnelsen på 80-tallet laget de nærmere 10 filmer sammen, blandt annet ANTHROPOPHAGUS, PORNO HOLOCAUST og EROTIC NIGHTS OF THE LIVING DEAD. Førstnevnte er uten tvil den de fleste assossierer med den produktive duoen. Den nærmest myteomspunnede filmen, hvor Montefiori spiller kannibalen Nikos Stenopolis, fikk mye oppmerksomhet på 80-tallet da England startet sitt korstog mot videovolden, og ble blandt annet fremstilt som genuin snuff av Britisk presse. Alt dette oppstyret betydde selvfølgelig at Massaccesi og Montefiori måtte lage en slags oppfølger; en film som fikk navnet ABSURD de fleste stedene, men som i Amerika fikk den fengende tittelen ZOMBIE 6 – MONSTER HUNTER.

En mystisk skjeggete mann blir bragt til sykehuset med innvollene hengede ut av magen. Han havner kjapt på operasjonsbordet, men under inngrepet oppdager legene noe spesielt. Skadene leges mirakuløst av seg selv. I mellomtiden plukker politiet opp en gresk prest som påstår at mannen er en livsfarlig drapsmaskin som kun kan stoppes ved tilintetgjørelse av hjernen. Presten blir selvsagt stemplet som en tulling, men politet blir satt kraftig på plass når de oppdager en sykepleier med en drill tvers igjennom hodet. I tillegg er den tidligere pasienten ingen plass å finne.

Montefiori spiller en slags alternativ versjon av hans rolle fra ANTHROPOPHAGUS. Han bærer på det samme navnet og er fortsatt ute etter å maltraktere uskyldige mennesker, men mangler både sminken og den kannibalistiske lysten fra forfølgeren. Omgivelsene er heller ikke de samme. Hvor ANTHROPOPHAGUS var satt til en mystisk Gresk øy, befinner vi oss denne gang hovedsakelig i et Amerikansk villastrøk. Med andre ord, som en tradisjonell oppfølger fungerer den ikke noe særlig. Filmen starter uansett ganske lovende med noen herlige mordscener. Vår kjære antagonist tar i bruk kreative redskaper som får veldig uhyggelige utfall i møte med menneskekroppen. Det er ikke kun fordi undertegnede setter pris på slike scener, men drapene er faktisk filmens sterkeste side. Desverre gjelder dette kun de første 20-minuttene.

Filmen viser sitt dølle pensjonistfjes når synsvinkelen plutselig skifter side, fra angriper til offer, slik at Montefiori blir satt til side og omgjort til en slags halvblek Michael Myers kopi. Her blir vi heller knyttet til en totalt uinteressant familie som desverre holder ut lenger enn de burde. På dette punktet synker også entusiasmen i regien, som sammen med den uinspirerende fotoen og repeterende musikken gjør filmen smertefullt kjedelig.

ANTHROPOPHAGOUS var heller ikke et mesterverk, men bar uansett på en særegenhet. ZOMBIE 6, eller ABSURD som er en mer passende tittel i denne sammenheng, har lite eget å tilby og er mer av enn slapp sjangerkopi enn noe annet. Sett bort ifra noen heftige scener i begynnelsen og Luigi Montefioris tilstedeværselse (han er alltid kjekk å se på), er dette ingenting å samle på - selv for tilhengere av sjangeren.

Den lugubre kvaliteten på bildene skylder anmelderens VHS-kopi som ikke har det helt bra. Anmeldelsen er skrevet ut ifra en uklippet Amerikansk kassett fra Edde Entertainment. Filmen finnes ikke på en brukbar DVD enda, kun en dubbet Tysk utgivelse som er nesten umulig å oppdrive.

THE INTRUDER (1986)

aka RAMBU, RAMON, PEMBALASAN RAMBU

Regissør: Jopi Burnamas
Skuespillere: Peter O'Brian, Craig Gavin, Lia Warokka, m.f.

Nei, folkens, det er Sylvester Stallone i rollen som John Rambo, men heller Peter O’Brian som den Indonesiske varianten, RAMBU!

THE INTRUDER ble laget på den tiden da den Indonesiske filmindustrien begynte å miste sin identitet og særegne kvaliteter på grunn av stor konkurranse fra USA og Hong Kong, og for mange ble den mest naturlige reaksjonen å stjele litt fra det som allerede var populært. En annen film som må nevnes i denne sammenheng er H. Tjut Djalils LADY TERMINATOR; en festlig etterligning av John Camerons klassiker ispedd litt Indonesisk mytologi!

Peter O’Brian spiller Alex Termabuan, eller Rambu som han kaller seg selv, en arbeidsløs hissigpropp som bedriver tiden med å utøve rettferdighet med en knytteneve om gangen. Et frø blir plantet når Rambu banker opp gangsteren Charlie som jobber for den beryktede Mr. White, en hensynsløs mafioso med stor forkjærlighet for kokain, kvinner og enorme pistoler. Rambu ønskes ryddet av veien, men gjør voldsom motstand, noe som får Whites lakeier til brutalt voldta og drepe hans Indonesiske kjæreste. Rambu, nå arbeidsløs og uten dame, sverger blodig hevn.

THE INTRUDER er en film som ikke leker butikk. Den mener dødens alvor med lite rom for humor, i hvert fall intensjonelt. Problemet er at filmen er så hinsides inkompetent at det er umulig å se på den uten å bite seg i underleppa. Allerede i åpningsscenen, hvor Rambu banker opp et par banditter med et eple, blir vi servert hårreisende dubbing, febrilsk klipping uten hensyn til kontinuitet, komisk dårlig dialog (siterbart materiale, uten tvil) og latterlig skuespill. Det må også nevnes at det mest spennende vi blir tilbudt av kameraføring er en zoom i ny og ne.

Plottet har riktig nok overraskende lite til felles med sin vestlige inspirasjonskilde, men er både forutsigbart og særdeles dårlig fortalt. Den utfolder seg på en slapp og ustrukturert måte, med masse små handlinger som ikke går noen vei og et hovedplott som ikke kommer i gang før siste halvdel. Nye karakterer dukker opp i fleng uten skikkelig introduksjon og forsvinner nesten like kjapt.

Men igjennom den enorme elendigheten leverer THE INTRUDER varene på et mer ufrivilligt plan. Som søppelunderholdning fungerer den nemlig ypperlig. Filmen er særdeles fartsfull, den serverer scene etter scene osende sterkt av Sveitsisk gammelost i et gjennomgående høyt tempo.

Et av filmens mange høydepunkter må være når Rambu prøver å redde et stakkarslig kvinnemenneske ved å påkalle en arme' av trehjulte taxibiler; en scene som burde gi de fleste B-film entusiastene klump i halsen. Om ikke det var nok, kan vi gledelig meddele at disse taxibilene også prøver seg på litt akrobatikk. Alt dette er satt til de fengende tonene av den frekkeste Indonesiske pop/disco-musikken du kan tenke deg. Slikt blir det storslått underholdning av.

Den amerikanske skuespilleren Peter O’Brian, som forøvrig kun har spilt i Indonesiske filmer, gjør sin beste etterligning av Sylvester Stallone i rollen som Rambu. Med sin manglende utstråling, halvsløve blikk og middelmådige fysikk havner han ikke helt i samme liga. O’Brian er allikevel moro å se på, spesielt under actionscenene hvor han brøler, skjærer grimaser og overspiller til ingen ende. Som en kontrast leverer Craig Gavin en komisk lavmælt prestasjon som sleipingen Mr. White; utvilsomt den mest stereotype erkeskurken som noensinne er blitt festet på celluloid.

Plagiatpedalen trøs kraftig inn mot slutten når O’Brian, i beste RAMBO II stil, får på seg patronbeltet og det røde pannebåndet og begynner å jakte ned sine fiender med et latterlig overdimensjonert maskingevær. De siste 15-minuttene er en stor usammenhengende smørje av eksplosjoner, våpenild og stunts. Det hele er innpakket i Jopi Burnamas oppstykket regi, som ikke gir noe håp for de stakkars sjelene som prøver å ta filmen seriøst.

THE INTRUDER er solid gull for tilhengere av “so-bad-its-good” typen. Den er vanskelig å oppdrive da den ikke eksisterer på offisiell DVD enda, men filmen skal være utgitt på VHS i både Sverige, Japan, Tyskland og Nederland.
Anmeldelsen er skrevet ut ifra den Svenske VHSen fra NM International. Her blir THE INTRUDER presentert 4:3, som er litt bittert med tanke på den er skutt 2.35:1. Man mister mye bildeinformasjonen fra sidene, noe som gjør filmen enda mer desorienterende. I dette tilfellet tror jeg faktisk det hjalp filmopplevelsen betraktelig.